3. des. 2007

LITT OM REALVERDIER OG FINANSIELLE VERDIER

I dette innlegget vil jeg illustrere noe av dilemmaet(ene) med å lagre rikdom slik som det nå gjøres gjennom å konvertere realverdier fra petroleumsutvinningen til finansielle verdier i Statens Petroleumsfond Utland (SPU, engelsk Norwegian Government Pension Fund; NGPF).

Spørsmålet som raskt melder seg er hvordan forsikre seg om at denne rikdommen (SPU) opprettholder sin verdi, eller endog vokser i en verden der de strategiske ikke fornybare ressursene, som er grunnlaget for de finansielle verdiene, i et akselererende tempo tappes ned?

Dette innlegget kan av enkelte nærmest være å betrakte som blasfemisk siden det forsøker å stille spørsmål og rokke ved den jevne strømmen av meldinger som skal berolige innbyggerne av landet om det raskt voksende kronebeløpet som omdanningen av realverdier fra petroleumsutvinningen til finansielle innebærer.

Det er også viktig å peke på at det alltid refereres til markedsverdien av SPU.

Ved å ta utgangspunkt i noen uttalelser i "Hjertesukk fra oljefondsjefen" presentert av E24 næringsliv fra 20. november i år.

I reportasjen står følgende å lese;

”- Jeg har sagt på de 38. forrige pressekonferansene og sier det nå igjen. Det er ikke så relevant å se på fondets verdi uttrykt i kroner, sa Kjær.”

Og lenger ned;

”- Kronekursen tilslører den egentlige verdien av Oljefondet, mener Kjær.”

Det er vanskelig å være uenig i det ovenstående utsagnet, det er av den grunn at det blant annet i denne bloggen har vært uttrykt at måleenheten (kroner eller dollar) for SPU skulle vært supplert med uttrykk for realverdier, enten dette er i form av energi, matkorn eller for den slags skyld 50 tommers flatskjermer (om det ble funnet å være relevant).

Det fine med å bruke realverdier som eksempelvis energi i form av fat olje eller tonn matkorn er at dette er uttrykk for noe som er fysisk veldefinerte og ikke skaper rom for ”synsinger” basert på henvisninger til kronekursutvikling, inflasjon, børsutvikling, renteendringer etc. og dermed frikopler fullstendig fra alle de forstyrrelser som monetær metrikk i voksende grad er utsatt for.

Videre,

”- Det Oljefondet dreier seg om er å gi importmuligheter til fremtidige generasjoner fra den oljeformuen som vi har i dag. De importmulighetene er helt upåvirket av kronekursutviklingen. Det at kronkursen styrker seg betyr jo bare at for de kronene man har, så får man kjøpt mer ved import, sa Kjær.”

Dette kan tilsynelatende virke greit i en verden som ekstrapoleres med BAU (Business As Usual) et stykke bortenfor evigheten. Det som har vært, er og vil være et underliggende budskap i denne bloggen er at verden i nær fremtid eller allerede har startet på en diskontinuitet. SPU bør også vurderes i en slik sammenheng, selv om det legges opp til å spre risikoen ved omdanning av realverdier til finansielle som aksjer, obligasjoner og valutaer mm. Obligasjoner kan bli gjenstand for reforhandlinger. (Det hjelper lite å sitte på en statlig obligasjon, om staten som har utstedt den ikke er i stand til å innfri den.)

Aksjer representerer eierskap i bedrifter og argumentet om å gi importmuligheter for fremtidige generasjoner burde vært komplettert med å illustrere det med hva slags bedrifter det var investert i. Gjelder det virksomheter som leverer tungt maskinelt utstyr som jernbanemateriell, skipsmotorer, ulike dataprodukter, medisinsk utstyr etc., eller søkes det investert i selskaper med høyest mulig avkastning så lenge disse passerer ”syretesten” om etikk og såkalt bærekraftig utvikling?

I den grad eierskapet (aksjene) er uttrykk for en langsiktig strategi for å bidra til å sikre innsatsfaktorer for fremtidige generasjoner for offentlige og/eller private virksomheter, så kan eierskap (i selskap) i seg selv ha verdi uavhengig av aksjekursen, så sant selskapet holder seg langt unna skifteretten eller tilsvarende.

En annen side ved å investere i utenlandske selskaper, sett med ”Peak Oil” perspektiv og hva det medfører, er om det eksisterer noen garanti for at det i fremtiden vil være arbeidere (ved eksempelvis en eller annen bedrift i Sør Øst Asia) som vil være motiverte for å arbeide for noen på den andre siden av kloden, dersom virkeligheten deres primært handler om å…….overleve?


Diagrammet viser utviklingen i den nominelle oljeprisen og hveteprisen for årene 1965 -2007 (2007 er prognoser for årlig gjennomsnitt basert på data pr september 2007). Diagrammet illustrerer godt at hveteprisen generelt følger oljeprisen, dog med en tidsforsinkelse på 1 til 2 år.

Det finnes riktignok andre faktorer som tørke, oversvømmelser etc. som også påvirker kornprisene, men siden dette markedet er globalt er det sjelden at samtlige regioner blir rammet samtidig. Dette gir så langt grunn til å tro at effekten fra ”uår” er mindre dominerende.

Holder dette seg skal hveteprisene fortsette å stige fremover og trende i samme retning som oljeprisen. Det bør ikke komme som en stor overraskelse om hveteprisene beveger seg et stykke nord for USD 300 for tonnet.

Dette uttrykker også at det mekaniserte jordbruket (med innsats av kunstgjødsel, ugress- og insekts bekjempelse) er sterkt oljeavhengig og at matvareprisene vil, med noe tidsforskyvning, bevege seg i samme retning som oljeprisen.

Dataene som er brukt for hvete er gjennomsnitt for all hvete og gjennomsnitt gjennom året slik dette er rapportert av USDA (United States Department of Agriculture, Economic Research Service, Wheat Data: Yearbook Tables, Table 20)

Økte kornpriser trenger nødvendigvis ikke være et uttrykk for økt lønnsomhet for landbruket, der en rekke reportasjer har dokumentert hvordan bønder stadig veksler mellom soya og mais i forsøk på å holde kostnadene i sjakk og samtidig bedre lønnsomheten.

Figuren ovenfor kan også tjene som illustrasjon på hvorfor prisen for agrodrivstoff (bioetanol, biodiesel etc.) uten offentlige subsidier er tvunget til å følge oljeprisen.

For de som er interessert viste jeg i dette innlegget hvordan oljepris og renter utvikler seg.

Figuren ovenfor illustrerer hvor mye hvete (i milliarder tonn) eller råolje (i milliarder fat) markedsverdien av SPU (NGPF; Norwegian Government Pension Fund) kunne ”kjøpe” for årene 1996 til 2006 og en prognose for 2007.

Beregningene i diagrammet overfor er basert på markedsverdien av SPU slik denne er rapportert av Norges Bank ved de respektive årsslutt, oljepris ved årsslutt (EIA data), vekslingskurs ved årsslutt iht Norges Bank data og hvetepris ved årsslutt fra USDA.

Det kan virke som et paradoks at et voksende SPU det siste året kan ”kjøpe” et fallende volum av råolje og hvete. Årsaken her ligger i at prisene for hvete og råolje nå vokser relativt raskere enn markedsverdien av SPU.


Figuren viser akkumulert petroleumsutvinning fra norsk sokkel, splittet på de fire kategoriene OD rapporterer disse.

I figuren er også tegnet inn hvor mye olje (av Brent kvalitet) SPU historisk ville kunne ”kjøpe” (gul heltrukken linje) med prognose for årsskifte 2007 (forutsetningen er en oljepris på over 500NOK/fat eller 95 USD/fat, og en markedsverdi for SPU på over 2 Terakroner eller 2 000 milliarder kroner).

Siden de første kronene trillet inn i SPU i 1996 og til utløpet av 2007 har dette vokst seg til en markedsverdi på over 2 000 milliarder kroner. For å få dette til har det i perioden blitt utvunnet og solgt omtrent 17 milliarder fat oljeekvivalenter, hvorav vel 11 milliarder fat råolje.

Tallet må justeres for innenlandsk konsum av olje, som for årene 1996 til 2007 vil bli omtrent 1 milliard fat olje, så ender det opp med at grovt 10 milliarder fat råolje og 6 milliarder fat oljeekvivalenter kondensat, NGL og naturgass har bygd et fond som nå har en markedsverdi som kan ”kjøpe” vel 4 milliarder fat råolje.

Tallene her trenger også å justeres for utbyggings og driftskostnader (inklusive finansielle kostnader), letekostnader, utbytte, offentlig forbruk (balansering av statsbudsjett) etc..

Det kan virke som at uansett hvordan det blir snudd og vendt på det illustrerer betraktningen her risikoen forbundet med å omdanne unike ikke fornybare realverdier (eller et fossilt energilager) til finansielle verdier. En annen måte å se på det er at betraktningen illustrerer effektiviteten i omdanningen av realverdier til finansielle verdier.

OPPSUMMERING

I dette innlegget har jeg tatt for meg noen av dilemmaene ved å omdanne realverdier til finansielle verdier, eller utfordringene ved å lagre rikdom. Jeg har illustrert dette med å konvertere SPU (Statens Pensjonsfond Utland) med representanter for MAT og ENERGI, nemlig hvete og råolje.

(Råolje i seg selv har, som leserne nok vet, liten nytteverdi inntil den raffineres (omdannes) til de produktene markedet etterspør.)

I innlegget er det også vist at så langt synes det som at den voksende oljeprisen resulterer i at SPU vil kunne omdannes til stadig mindre råvarer (eller realverdier) i form av mat og energi. Denne trenden ventes å vedvare en stund. Paradokset synes å være at en voksende oljepris gjør det stadig mer utfordrende å lagre rikdom.

Markedsverdien av SPU kan fortsatt komme til å vokse, men den siste månedens volatilitet på børsene og en voksende likviditetsskvis synes nå å sette rammene for videre økonomisk (og finansiell) vekst, og nå meldes det fra investeringsbanken Bear Stearns at resesjonen er et faktum. Her spiller voksende energipriser en betydelig rolle.

Hva om oljeprisen skulle falle dramatisk i nær fremtid?

Olje kommer til å være viktig, i hvert fall 50 år fremover i tid, og vil forbli viktig som innsatsfaktor i et mekanisert jordbruk og for transport (mobilitet), og så langt er det lite som tyder på at oljen for disse formålene vil få seriøs konkurranse fra andre kilder.

Skulle målsetningen for SPU være å spre risiko, samtidig med at oljeprisen temporært faller betydelig, så kunne det kanskje være en tanke å vurdere å omdanne noe av SPU fra finansiell formue til realverdier ved å kjøpe..……….olje i bakken.