21. jun. 2008

1. DYKK I BP STATISTICAL REVIEW 2008

Den årlige utgaven av BP Statistical Reveiw of World Energy ble gjort tilgjengelig onsdag 11. juni 2008.

Dette er et omfattende dokument med mye statistikk om energi, enkelte lands og regioner forbruk av energi og viser historiske trender i energiforbruket, totalt og splittet på de enkelte primære energikildene. Dokumentet er mye brukt som en autoritativ referanse av mange miljøer, derfor velger jeg å presentere data fra BP Statistical Reveiw of World Energy på en litt annen måte enn det BP selv gjør.

Dataene for den globale oljeutvinningen (inkluderer råolje, kondensat, NGL og utvinning fra bitumen og kerogen) viste at denne har vært flat gjennom årene 2005 - 2007.


BP Statistical Review lister ikke produksjonsdata for GTL, CTL, agro drivstoff (etanol, biodiesel)) og lagerendringer derfor er det et avvik mellom oppgitte forbrukt volumetrisk og utvunnet volumetrisk energi.

FORBRUKSUTVIKLING MELLOM FIRE GRUPPER LAND


Figuren ovenfor viser den globale forbruksutviklingen for olje (egentlig all energi i væskeform) splittet på fire grupper av land for årene 1965 - 2007 i millioner fat for dagen (Mb/d).
  1. OECD landene (blått areal)
  2. Kina og India (gult areal)
  3. Landene i tidligere Sovjetunionen (FSU; Former Soviet Union, brunt areal)
  4. Øvrige land (Others, grått areal)

Alle plottet mot den høyre y-aksen, og ved å gjøre arealene transparente er det mulig å se utviklingen over hele perioden for de spesifiserte gruppene.

Videre er den inflasjonsjusterte oljeprisen i US$ 2007 tegnet inn mot den venstre y-aksen.


Figuren illustrerer hvordan oljeforbruket i OECD ble redusert i forbindelse med prisøkningene i 1973 (den arabiske oljeembargoen) og etter revolusjonen i Iran i 1979 og den påfølgende krigen mellom OPEC medlemmene Iran og Irak. Oljeforbruket blant de øvrige landene var enten lite berørte eller fortsatt å vokse etter disse prisøkningene. I OECD falt oljeforbruket med 7,5 Mb/d mellom 1979 og 1983.

6,7 Mb/d av denne reduksjonen skjedde blant G-7 landene (Canada, Frankrike, Italia, Japan, Tyskland, Storbritannia og USA). Legg merke til at den siste tids økninger i oljeprisen har redusert oljeforbruket i OECD noe, mens veksten fortsetter eller er lite berørt i de øvrige grupper av land.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen falt oljeforbruket i disse landene med rundt 4,5 Mb/d og har så langt på tross av økt økonomisk aktivitet i disse landene ikke nådd samme nivå som før 1990. Om oljeforbruket i landene i tidligere Sovjetunionen nå hadde vært på samme nivå som før 1990, så ville dette satt det globale forsyningssystemet under press på et tidligere tidspunkt.

Situasjonen nå har flere likhetstrekk med situasjonen tidlig på 80 tallet, men det er også en rekke ulikheter som gir grunn til å frykte at situasjonen nå vil bli mer alvorlig. På 80 tallet ble gradvis kjernekraft og naturgass faset inn i energimixen (delvis som substitusjon for olje) hos OECD landene basert på erfaringene fra 70 tallet. Denne gangen er det ingen reelle alternativer som er klare til å overta noe av oljen (og naturgass) sin rolle i energimixen til OECD.

Både Vest Europa og Nord Amerika har allerede eller står foran bratte fall i naturgassutvinningen, noe som vil forsterke den gryende energiklemmen for mange av OECD landene.

Hva som er interessant er at veksten i oljeforbruket fortsetter for de voksende økonomiene som India, Kina og øvrige land. Her opererte mange med forventninger om at størrelsene på økonomiene i OECD og dermed den sterkere kjøpekraften ville sikre disse landene olje.


Om forbruket i OECD fortsetter å falle, vil noe av den frigjorte kapasiteten kunne bli tatt op av de voksende økonomiene (Eksempelvis BRIC landene; Brasil, Russland, India og Kina) og dermed bidra til å dempe et eventuelt prisfall på olje og energi.

Figuren gir grunn til å lete etter svar på hvorfor OECD landene sine økonomier synes så følsomme for oljeprisen, ettersom flere av de store økonomiene (Storbritannia og USA) allerede er i resesjon og mye tyder på at mer smerte er underveis. Ref denne artikkelen med ferske uttalelser fra Storbritannias sentralbanksjef Mervyn King:


“Families will see their standard of living stagnate this year while the value of their homes will fall further, the Bank of England has warned.”
……..
“He and the Chancellor urged families not to demand higher wages and push prices even higher.”

Effektene fra veksten i energiprisene og de finansielle krisene beveger seg stadig nærmere våre nabolag.


PÅVIRKER BEFOLKNINGSMENGDE OMFORDELINGEN AV DET GLOBALE OLJEFORBRUKET?


Basert på den fortsatte veksten i oljeforbruket blant noen voksende økonomier som BRIC landene og tilsvarende (og så langt) det moderate fallet blant G-7 landene fant jeg at det kunne være interessant å se på spesifikke data for de samme landene.

Figuren ovenfor viser spesifikt BNP (Brutto Nasjonal Produkt) per innbygger i 2007 basert på kjøpekraftsparitet i US$(2007) (PPP) mot spesifikt oljeforbruk (fat/år/innbygger) for landene i BRIC og G-7.

Bruk av BNP i en slik sammenheng kan diskuteres da BNP for landene utgjøres av forskjeller i økonomisk struktur. Eksempelvis er 70 % av BNP i USA nå konsum. Videre er det flere som stiller spørsmål ved metodikken som USA nå bruker for å beregne kjerneinflasjonen (CPI) som ikke inkluderer mat og energi. Metodikken i USA er nå bygd opp med geometrisk, hedonisk og substitusjonsledd. Dette har fått flere økonomer til å påpeke at metoden nå underrapporterer prisvekst (eller inflasjon). Er dette tilfelle, så er USA sitt BNP tilsvarende overrapportert.

I mangel av bedre data er det her valgt å legge til grunn BNP data og forhåpentligvis er disse gode nok til kvalitativt å beskrive forskjellen mellom de to gruppene av land. Skulle BNP være over eller underrapportert påvirker det konkurranseevnen i budkrigen om olje tilsvarende.


Figuren tydeliggjør at det er en sammenheng mellom levestandard (uttrykt ved BNP tall) og oljeforbruk. BRIC landene har nok ambisjoner om å bevege seg i retning av samme standard som G-7 landene. Imidlertid kan det være at naturen (gjennom geologi og fysikk) nå setter rammer for utviklingen for landene i de to gruppene. Dersom den globale oljeutvinningen nå har nådd et platå for senere å falle irreversibelt, så vil den eneste måten BRIC landene kan øke sin levestandard på bli på bekostning av standarden i G-7 landene.

11,5 kinesere (det er bare i statistikk at partielle mennesker har noen betydning) har et oljeforbruk som tilsvarer 1 gjennomsnittlig amerikaner. Isolert sett har den gjennomsnittlige kineseren et spesifikt BNP som er rundt 12 % av en gjennomsnittlig amerikaner. Med andre ord skulle den enkelte kineser få problemer med den enkelte amerikaner i en budkrig på olje, tross alt olje tilflyter jo høyeste budgiver.

Hvis det imidlertid er 11,5 kinesere som byr mot en amerikaner, så har disse 11,5 kineserne kollektivt en større kjøpekraft enn den gjennomsnittlige amerikaner, og i et slikt perspektiv vil utfallet av en budkrig bli annerledes.

Kan det være slike effekter vi nå har vært og i voksende grad vil bli vitne til i det globale oljemarkedet?

BRIC landene er nå estimert til å ha vel 2 800 millioner mennesker mot G-7 landenes rundt 730 millioner mennesker. Antall innbyggere i BRIC og ønsket til disse om å aspirere til vestlig levestandard burde være en alvorlig tankevekker for oss alle og kan vel allerede nå fortelle noe om hvilken retning levestandarden i de vestlige landene vil bevege seg. Ref for øvrig lenken ovenfor til talen til Mervyn King.

Med referanse til figuren ovenfor og ved litt kreativt å bruke en analogi om krefter mellom legemer og deres masse (en av Newtons lover) så kan figuren også tjene til å illustrere fremtidige bevegelser av de to gruppene land.


Det hører med til historien at dersom BRIC landene betraktes som et lukket system så er de nå netto eksportører av olje, mens G-7 landene (som et lukket system) nå importer rundt to tredjedeler av sitt oljeforbruk.


UTVIKLING I NETTO OLJEEKSPORT

Enkelt fortalt er netto oljeeksport differensen mellom oljeutvinning og oljeforbruk i et land.

Figuren viser utviklingen i netto olje eksport fra de landene som var netto olje eksportører i 2007. Netto oljeeksport har nærmest vært flat gjennom de siste 4 årene og en dobling av prisen har så langt ikke hatt noen effekt på netto eksporten. Netto eksporten fra Nord, Sentral og Sør Amerika og Vest Europa faller nå bratt. Landene i tidligere Sovjetunionen har så langt hatt en vekst (i netto eksporten), men denne ventes nå å bremse opp.

Netto eksporten fra Midt Østen har tilnærmet vært flat gjennom de siste 4 årene. Veksten i Afrika har nå bremset opp. Midt Østen og Afrika har nå rundt 60 % av den globale netto eksporten av olje. Dette kan isolert forklare interessen for disse regionene.

OPEC 13 har nå rundt 60 % og Midt Østen rundt 43 % av den globale netto eksporten av olje. Det er dette som gjør OPEC mektige og som alle nå håper vil øke utvinningen og viktigst eksporten av olje for å kjøle ned oljeprisen.
De nærmeste månedene vil vise om OPEC enda har denne evnen, eller om OPEC også møter geologiske og fysiske beskrankninger nå.

Jeg vil nå i en periode fremover også publisere gjesteinnlegg på The Oil Drum Europe.

Ukens sitat:


“Complex problems have simple, easy to understand, wrong answers.”

Henry Louis Mencken

KILDER:
[1] BP STATISTICAL REVIEW OF WORLD ENERGY 2008
[2] CIA WORLD FACT BOOK 2008

11 kommentarer:

LostinArctic sa...

Hei, som vanlig ei flott og interessant utgreiing om de sydende og rådende omstendigheter. Har ikkje tenkt på Kina i budkrig med USA på den måten før. Du har utvilsomt et poeng der. Bra at du skal publisere på TOD Europe.

Rune Likvern sa...

lostinarctic,

Takk for tilbakemelding.

Jeg tror antallet mennesker i de såkalte voksende økonomier vil være en faktor i den globale omfordelingen av det som nå i noen år har vært en konstant oljetilførsel.

La oss gjøre et lite forsøk der vi for enkelhets skyld betrakter verden som to grupper, G-7 og BRIC, som konkurrerer om den samme totale og konstante oljetilførselen.

Spesifikt oljeforbruk innen BRIC er 2 fat/år/innbygger, og innen G-7 rundt 18 fat/år/innbygger.

Dersom innbyggerne i BRIC over noe tid økte sitt oljeforbruk med 20 %, ville dette totalt innen BRIC utgjøre en økning på vel 3 Mb/d, noe som ville medføre en tilsvarende reduksjon i G-7 eller en reduksjon på knappe 9 % totalt og spesifikt.

For innbyggeren i BRIC ville en 20 % økning i oljeforbruket være merkbar, mens det i mindre grad (på grunn av sløsing) ville merkes i G-7.

Med andre ord så kan det ventes at olje i voksende grad finner veien til de landene som bruker den mest effektivt i sin økonomi.

Dette kan (med visse forbehold) illustreres med hvilken verdiskapning (uttrykt i BNP) som det enkelte land får ut av hvert fat olje.

Anonym sa...

Hei Rune!!
Takk for de eneste tekniske analysene ang. dette temaet jeg har funnet i Norge. En ting jeg har lurt på og som jeg synes er viktig er: Har vi noe alternativ i Norge? Tross alt har vi veldig mye mer av vår energiforbruke basert på fornybar strøm enn noe annet land. Vi har også store muligheter for vindmøler til havs enn andre land om jeg ikke tar feil. Jeg er helt med på at det vil skje forandringer i Norge og resten av verden, men Norge burde være bedre stilt enn mange andre land? Tror du vindmøller er et alternativ og tror du det finnes alternativer som kan opprettholde vår livsstil? Eller må vi omdefinere vår økonomi og ikke tenke vekst lenger. Lage gratis kollektiv transportmidler med flere avganger spesielt for oss på bygda, sikre et billigere helsevesen og skole og landbruk. Et samfunn der vi også innser at det offentlige ikke h ar råd til alle "særgrupper som MÅ få støøte til dra til Syden" osv.

Jeg mener bare at det er fort å bli veldig deprimert av dette temaet. Visst må vi få en oppvåkning, men er det noen vei ut av dilemmaeet tror du ?

PS. Vet at dette ikke var hva du skrev om i innlegget, men jeg er nysgjerrig hva en fagmann som du mener om det.

Framover!!

lostinArctic sa...

Til anonym
Selv om ditt spørsmål er rettet til Rune, vil jeg kommentere følgende.
Cuba har vært gjennom en prosess hvor landet har mistet store deler av sin energimix (olje fra sovjet).
Måten de løste dette på tror jeg kan være overføbar til våre forhold selv om det er store forskjeller i samfunnsorganisering, klima og hastighet på reduksjonen i tigjengelig energi.
Video til salgs på energikrise.no, eller søk på youtube

Rune Likvern sa...

Til anonym 19:52

Den som visste hvordan ting ville utspille seg i tiden fremover, kunne fort bli en ettertraktet person. Det virker på meg at flere av de som har fulgt og deltatt i disse debattene i noe tid kommer til den konklusjonen at følgende av redusert tilgang til energi er uoversiktelige siden de såkalte kaskadeeffektene er vanskelig å identifisere presist.

I utgangspunktet mener jeg at Norge pga sin andel vannkraft (nå rundt 70 % av totalt energiforbruk) er godt (og bedre enn mange av de vi sammenligner oss med) posisjonert mht energiforsyning. Vindmøller gir elektrisitet. I første omgang tror jeg ikke elektrisitet vil bli et problem. Det er snarere effekten fra dyrere og etter hvert mindre olje som blir mest følbar.

Det å skape oppmerksomhet om utviklingen i det globale forsyningsnettet for olje og naturgass og forståelse for den rollen disse energikildene har i vår hverdag som vil gi et godt utgangspunkt for en (forhåpentligvis) konstruktiv dialog og dermed planlegging for hvordan vi bruker den gjenværende delen av en ikke fornybar ressurs og hvordan vi kan tilpasse oss.

Jeg tror vi står overfor en justering av vår livsstil og det vil hjelpe om vi nå begynner å omdefinere en del av de suksesskriteriene vi nå omgir oss med. Mye og mer er nødvendigvis ikke bedre, og det er mye og mer som bringer oss inn i dette uføret. En justering av vår livsstil behøver nødvendigvis ikke bety en forverring av hvordan vi opplever livet. Dette handler om tillæring og verdigrunnlag. På den annen side vil en justering i seg selv virke truende siden det er fremmed.

Jeg tror absolutt (nå og inntil det motsatte er bevisst) at dette ikke behøver bli en deprimerende fase om vi bare er bevisste hva som er årsakene og forholder oss til det som finnes av alternativer. En konsekvens av dette kan være at folk får mer tid til hverandre og kanskje gjenoppdager en del glemte gleder av samhandling.

Det kreves også politisk mot og talent å ta tak i denne saken, og det kan være at politikere innser det jevngodt med politisk selvmord å nå forespeile folk/velgere dårligere materielle fremtidsutsikter. Det er imidlertid dette som etter mitt syn vil være klok og fremtidsrettet politikk.

Naturen selv vil gjennom endringene i strømmen av olje og naturgass sette grenser for økonomisk aktivitet. Om folk da ønsker løsninger gjennom markedsmekanismer eller planøkonomi gjenstår å se, men nå virker det som at troen er på markedsøkonomi….så lenge det varer.

Hva som kommer etter blir nå bare gjetninger.

lostinArctic sa...

Hei, har med interesse lest ditt innlegg på TOD. Har også lest Euan Mearns innlegg i dag. Veldig bra innlegg og debatter.
Håper dette vekker noen også her på berget.

Takk og pris for internett -- sier nå jeg:)

Mriswith sa...

Alternativet i Norge

Anonym stiller spørsmålet: Har vi noe alternativ i Norge?

Dette fekk hos meg dei små grå til å fyre, og eg vil gjerne dele mine tankar:

Det raske svaret mitt må bli at: ja, vi har mange alternativ i Norge. Men vi kjem ikkje til å benytte oss av dei.
Det er riktig at Norge har eit enormt ressursgrunnlag for utbygging av både vindkraft og bølgekraft. I tillegg har vi ukonvensjonelle ressursar i form av kull under havbunnen og thorium. Men ingen av desse ressursane kjem til å bli utnytta med det første. Dei ressursane som vil bli utnytta er olje og naturgass på sokkelen, kull på Svalbard, bioenergi og vidare utbygging av vannkraft. Der dei tre første vil fortsette å gi pengar i Statens pensjonsfond og boom-økonomi i nasjonen, kan ein spørre seg om våre etterkommarar vil takke oss for i rekordfart å ha brukt opp alle energiressursane av høg kvalitet.

Eg er her freista til å sitere kongressmedlem Roscoe Bartlett (R-Maryland): "No, we should not (be drilling domestically). Until we have a program where we will use the energies we get there to invest in alternatives. I have 10 children, 16 grandchildren and 2 great-grandchildren, and wouldn't it be nice to leave them a little energy. There is a finite amount of oil in the world, we must husband the oil that remains and use it for the best purpose." (Min transkripsjon frå intervjuet som fins her: http://www.eenews.net/special_reports/state_union/ )
Som herr Bartlett meiner eg derfor det er på tide å spare litt på petroleumsressursane så også framtidige generasjonar får glede av dei. Vi bør satse på oljeboringsmoratorium på nye område, og elles produksjonsbegrensningar der dette ikkje kjem i konflikt med optimal utnytting av eksisterande infrastruktur.

På fastlandet trur eg vi vil sjå fortsatt utbygging av det gjenverande vannkraftpotensialet, inkludert småkraftverk. Vi vil sjå oppgradering av eksisterande kraftverk for høgare energiproduksjon og større effekt. Som riktignok vil vere betinga av ein avklaring av hjemfallsretten mellom staten og dei noverande eigarande. Drivaren her vil vere prisen på gasskraft, som i framtida vil avgjere prisen på elektrisitet i Norge.
I tillegg vil vi sjå utbygging av kraftvarmeverk basert på avfall og bioenergi. Dette forutsetter utbygging av fjernvarmenett, som så vidt eg kjenner til, er godt på veg i mange byar. Den nye energiministeren skal også ha ei positiv innstilling til bioenergi.

Det verkar på meg lite sannsynleg at det vil bli bygd ut vindkraft eller bølgjekraft i særleg grad. Begge ville krevje betydeleg støtte frå staten. Og der ser det ut som den politiske viljen ikkje er til stades. På vindkraftområdet ville vi måtte ta opp kampen med energifattige land og by på eit begrensa antal turbinar.
På den andre sida kunne vi lett ha sikra oss ein viss mengde turbinar ved å innføre feed-in-tariffs som gav vindkraftutbyggarar ein garantert minstepris for krafta. På bølgekraftområdet ville målet vere å bygge opp ein leverandørindustri som kunne eksportere teknologi til utlandet i tillegg til å bygge ut kraftverk her heime. Dette ville vi etter mi meining best kunne oppnå ved å gi investeringsstøtte til pilotprosjekt for nye teknologiar, for deretter å følgje opp med prisgaranti for kraft frå kommersielle kraftverk.

Dessverre er det liten evne til å sjå det store bildet mellom aktørarane i den norske energidebatten.
La meg først nevne nokre få som forstår, før eg blir kritisk:

Alf Bjørseth, solcellegründer med kunnskap og kapital, er ein mann som forstår den nye energivirkeligheten. Bjørseth sjølv uttalte seg visst nyleg om at olje ville nå $500 dollar fatet. Og eg høyrde sjølv ein representant for selskapet hans, Thor Energy, uttale seg om at viss vi berre bygde ut kjernekraft i Norge, kunne vi bruke all vannkrafta vår til å levere effekt til det europeiske kraftsystemet.

Egil Lillestøl, thoriumentusiast og evangelist for ADS-reaktoren til Carlo Rubbia. Lillestøl likar gjerne å fokusere på eksponensialfunksjonen i sine foredrag. Han poengterer at det berre er atomkraft og solenergi som kan løyse verdas energiutfordringar på lang sikt. Etter mi meining er Lillestøl litt vel optimistisk mht. kor fort vi kan utvikle og bygge ut nye kjernekraftverk. Og verdiestimatet hans for thoriumressursane våre ved å samanlikne bruttoenergi joule for joule med olje er håplaus.

Jon Samseth, professor ved institutt for energiteknikk og kjernekraftekspert. Samseth har meir peiling på kjernekraft enn Lillestøl. Også han forstår energiproblemet. "Dessverre" arbeider han med fornybar energi og meiner Norge heller bør satse på offshore vindkraft enn kjernekraft. Personleg meiner eg Samseth sitt fokus på å "løyse" "avfallsproblemet" før ein kan bygge ut meir atomkraft er galt.

Elles kan ein kanskje ta med Fred Olsen. Selskapet hans, Fred Olsen Energy, har vore innvolvert i å bygge ut ein del vindkraft i tillegg til å eige boreriggar. Han har også eit prosjekt for å prøve å utvikle ny bøgekraftteknologi i Norge.


Ein av dei eg er mest kritisk til i norsk energipolitikk er Tommy Rudihagen. Rudihagen er Elkraftingeniør frå NTH og redaktør for Teknisk Ukeblad. Gjennom sine kommentarar og det redaksjonelle innhaldet i Teknisk Ukeblad, lar han det skine gjennom at han forventar at bunnen fell ut av kraftmarkedet og at dette vil skje så snart:
*Aluminiumsproduksjon og all annan kraftintensiv industri flyttar frå landet.
*Alle dei nye gasskraftverka det er planar om kjem i drift.
*Regjeringa oppnår sine mål for produksjon av fornybar energi.

Elles er eg kritisk til: Folk som masar om gassdistribusjonsnett og "billig" gasskraft for å redde industrien. Eg er overbevist om at slik distribuert gass kjem til å bli brukt til å varme terassar snarare enn å redde arbeidsplassar. Og til det vil eg foreslå at ved og bioenergi er eit bedre alternativ. Men når det er sagt, er eg positiv til gass som alternativ til bensin og diesel.

Eg har lenge vore lei av folk som henviser til importert kullkraft som grunn for å bygge gasskraftverk i Norge. Eg beklager å måtte sei det folkens, men auka bruk av gass som klimatiltak funkar berre ikkje. Vi kjem til å brenne alle dei fossile energiressursane vi kan få tak i. Og vi kjem ikkje til å stoppe før vi druknar i smeltevann frå verdas isbrear. Men viss vi ønskjer det, kan vi godt kjøpe oss god samvittighet ved å deponere CO2 frå for eksempel kullkraftverk. Dette vil etter mi meining vere moralsk riktig. For kvart tonn fossile brensel som blir brent med CO2-håndtering blir det mindre igjen som kan bli brent utan. Fordi CO2-håndtering også krever meir energi enn forbrenning utan, vil det dessutan føre til høgare energiprisar som er eit bra insentiv til energisparing. På den andre sida vil det også føre til mindre tilgjengeleg energi for samfunnet :(

Til slutt vil eg benytte sjansen til å vere kritisk til dei fire siste energiministrane. Ingen av dei har fått til noko signifikant mhp. fornybar energi. Og alle ser ut til å ha trudd at Norge og Saudi Arabia/OPEC hadde felles interesser. Det er tydeleg, for meg ihvertfall, at Saudi Arabia har oppmuntra Norge og dei andre oljeprodusentane utanfor OPEC til å brenne opp oljeressursane sine så fort som mogleg mens dei sjølve sparer oljeressursane for framtidige generasjonar. Når det er tilfellet, var det feil å gjere nøyaktig det dei ville med mindre vi håpte at StatoilHydro skulle få tilgang til eit av elefantfelta deira som takk for samarbeidet.
Det einaste positive eg vil trekkje fram er Thorhild Widvey si omgjering av skattestrukturen for å få fleire små selskap inn på norsk sokkel. Forhåpentligvis vil dette føre til auka utvinningsgrad på norsk sokkel. Åslaug Haga sitt nei til auka utvinning av gass frå Troll, var også eit riktig strategisk valg.

Men der dei siste åra har vore prega av energiministrane sin manglande evne til å få til noko på området fornybar energi, har utanriksministeren sin politikk vore klar og tydeleg. "The International Conflict Repairman", Jonas Gahr Støre, har tydeleg posisjonert Norge som ein energileverandør ein kan stole på. Målet er klart: Få internasjonal støtte for Norge sine territorialkrav i Nordområda. Og "Use it or Lose it"-doktrinen som førte til åpning av Barentshavet for leiteboring, er ein konsekvens av dette.

Men tilbake frå mine ad hominem-angrep til Rune Likvern sitt poeng om at det er kaskade-effektane frå energikrisa som vil få størst konsekvenser for Norge. Eg er sjølvsagt enig og foreslår at Norge vil oppleve auka arbeidsinnvandring frå EU i åra som kjem. Berre tenk etter! Kven ville ikkje ønskje å bu i eit land der:
*Pensjon du måtte tene opp ikkje vil bli utbetalt med devaluert valuta, men oppsparte oljepengar (som riktignok er investert i verdipapir som vil bli devaluert bort).
*Det er rikeleg tilgang på naturressursar som tre, fisk, vann og mineral.
*Det er relativt trygt langt frå ustabile land.
*Det er mulighet for å vere sjølvforsynt med jordbruksvarer (som nasjon).
*Det er rikeleg med energiressursar
*Det fins eit relativt velfungerande helsevesen
*Det er rikeleg med pengar frå ettertrakta eksportvarer som olje, gass og tenester knytta til desse industriane.
Då får det heller våge seg om været er forferdeleg og folka er rare.

Men det betyr ikkje at vi som nasjon ikkje har viktige valg å ta. Og som venstremann vil eg her fokusere på fire ting:
*Vi må investere i utdanning; Det er tilfelle at viss vi vil ha industriarbeidarar kan vi importere dei frå Kina. Viss vi vil ha legar må vi utdanne dei sjølv.
*Vi må investere i kultur; Her tenkjer eg ikkje på Fotballbaner og Operabygg, men ein kultur for arbeid, samarbeid og inkludering. Litt som i Ingebrikt Steen Jensen si bok Ona fyr.
*Vi må unngå å bli ein nasjon av oljefeite sutrekoppar.
*Vi må investere i infrastruktur; Kraftnettet er ikkje godt nok. Vi treng fleire kraftverk. Vi treng fjernvarmeanlegg og kraftvarmeverk. Vi treng ein bedre jernbane og kollektivtransport. Vi treng skikkelige vann og kloakksystem. Vi treng ein bygningsstruktur som er energieffektiv og driftseffektiv. Vi har antakeleg nok vegar, men det er viktig at dei er i god stand. Kommunikasjonssystema begynner etter kvart å bli gode nok, men dette er også viktig infrastruktur.


Heilt til slutt vil eg påstå at ein del av analytikarane som fokuserer på energikrisa er litt for opptatt av å erstatte flytande hydrokarbonar i transportsektoren med syntetisk framstilte erstatningar frå olje eller gass. Eg tenkjer spesielt på Robert Hirsch. Personleg må eg sei eg har meir tru på strategien som T. Boone Pickens har artikulert framfor US. Congress og på CNBC: Nemleg at viss vi kan auke varmeproduksjonen frå solenergi, kraftvarmeverk og varmepumper, kan vi frigjere store mengder olje- og naturgass frå oppvarmingsformål.
Desse petroleumsressursane kan då brukast i transportsektoren. Kan vi i tillegg frigjere naturgass frå elektrisitetsproduksjon ved å auke alternativ kraftproduksjon, vil denne også kunne nyttast til transport. Men også her vil Robert Hirsch ha eit poeng i at det tar tid å bygge ut alternativ elektrisitetsproduksjon.

Då er det berre å beklage at eg kom med eit så langt innlegg utanom tema. Eg har brukt mesteparten av fritida den siste tida på å lese bortimot 400 artiklar som hadde hopa seg opp frå rss-straumane:
http://www.peakoil.com/ og
http://www.energybulletin.net. Eg har enno over 150 igjen og det ser ut til å vere dei tyngste. Men eit av symptoma ser ut til å vere at informasjonen boblar opp og vil ut :)

Rune Likvern sa...

Mriswith,

Applaus!

Det var vel lite å sette fingeren på i kommentaren (eller innlegget) ditt.

Såkalt fornybar må klare seg på egen hånd, jeg tror det sikrer at de gode, innovative og levedyktige løsningene vinner frem. Det er litt for lett å prøve å få et sugerør inn i statskassen for å finansiere alle mulige avarter av Reodor Felgen løsninger. Når jeg ser at representanter for såklat fornybar står frem i pressen og ber om offentlig støtte, samtidig med at de legger for dagen en religiøs tro på markedets evne til å løse hva det skulle være, vel da mener jeg at konseptet de markedsfører ikke kan ha livets rett. (Jo, jeg tror det finnes en rekke fornybare som er gode, mikrokraftverk er et av de, vindmøller og solcellepaneler i andre sammenhenger vil gi bidrag, men vil verken enkeltvis eller totalt kunne løse de utfordringene vi etter hvert står foran.

Konsekvensene fra CO2 deponering er nok enda for dårlig forstått…av politikerne. Legg merke til at nå er det mat og energipriser og inflasjon som pryder overskriftene og lite snakk om klimakvoter.

En ting med PO er at ingen kan påberope seg å ha noen løsninger for hvordan verden (på grunn av kaskadeeffektene som er så vanskelig å forutsi, og disse opptrer i flere dimensjoner samtidig) vil arte seg når den globale oljeutvinningen reiser sørover. Det blir mindre fly og bilreiser, men hva med matforsyning og matutvalg? Hva med økonomier som er designet for kontinuerlig vekst?

Jeg tror også mulighetene er til stede for at en del OPEC land, basert på lærdommer fra tidlig 80 tallet, har ventet på muligheten til å få mer markedsdominans. I et intervju jeg leste med den libyske oljeministeren (Khelil?) for noen år siden, skinte det gjennom at han (han har sittet lenge og sentralt og utviklet OPEC sin langsiktige strategi i Wien) var kjent med hva ”Peak Oil” var for noe og hva det ville innebære. Jeg tror ikke vi skal undervurdere de som uttaler seg på vegne av OPEC og heller ikke historiske hendelser, ref Midt Østen fra rundt 1. verdenskrig og frem til nå (Her vil jeg anbefale boken til Yergin ”THE PRIZE”).
Intelligente mennesker har normalt svært god hukommelse og…… god forståelse for historikk.

Jeg tror også det finnes mange gode løsninger, men viktigst av alt er at vi nå erkjenner utfordringene vi står overfor og skaper en god og bred diskusjon (noe som nå er å håpe på for meget) om hvordan vi gjør tilpasninger. Jeg har ikke hatt tro på skrekkscenarier, men innser at PO innebærer justeringer, men disse trenger ikke oppleves som negative om en vet hvorfor og ser andre løsninger. (Storbritannia vil etter mitt syn snart stå overfor noe som sikkert få nordmenn vil ønske å få oppleve).

:::::::

Ellers så har jeg inntil videre gått inn som fast bidragsyter for TOD Europe.

Anonym sa...

Fossekallen
Norge produserer ca 120Twh fra vankraft i et normalår. Det er under halvparten av teoretisk muig utbyggbar kapasitet, i tillegg kommer effektivisering av eksisterende vannkraftverk og utbedring av overføringslinjer for å redusere tap. OBS! alt dette er mulig uten statsstøtte. Vindkraft er ikke konkurransedyktig med vindkraft. Hva er netto energi fra de Norske Thoriumforekomster!! Prisen på atomkraft avhenger av prisen på olje pga store gruve og oppredningskostnader.

Anonym sa...

Tenkte berre at det kunne vere interessant for nokre av dei som er innom her å lese denne kommentaren i Vårt Land i dag:

http://www.vl.no/meninger/kommentar/article3645862.ece

Det er ikkje ofte det vert sagt med så reine ord utanfor krinsen av "de spesielt interesserte".

p.g.sætre

Anonym sa...

Kommer det snart flere innlegg her?

Legg inn en kommentar