28. okt. 2007

Oljesanden


StatoilHydro si satsing på oljesand i Canada er på nytt i overskriftene. Då kan det vere greitt å ta ein titt på kva Rune Likvern har skrive om oljesanden her i dette innlegget.


I dag omtalar NRK oljesanden i (minst) to program: Søndagsavisa i P2 og i Søndagsrevyen.


Søndagsavisa si sending kan du nå herifrå. (første 15-20 minutta).


Dei to kommentatorane i studio er Dag Harald Claes (professor i statsvitskap) og Frederic Hauge (Bellona). Vi fekk av Claes stadfesta det vi veit frå før om hans posisjon når det gjeld "peak oil". Etter hans syn er oljesandsatsinga tvilsam fordi ho no krev ein pris på 40$/fatet, og dit ned kan prisen fort kome når nyare investeringar materialiserer seg i auka produksjon..


Frederic Hauge kom med sin versjon av ein gammal kjenning: "Steinalderen tok ikke slutt på grunn av stein, og oljealderen tar ikke slutt på grunn av mangel på hydrokarboner"...


Anar vi her ein liten reservasjon? Dersom oljealderen skal halde fram ved hjelp av kol, så er vi vel attende i kolalderen?


Som vi har nemnt tidlegare her på bloggen, har avtroppande sjef i Talisman (canadisk oljeselskap) Jim Buckee lita tru på oljesanden. Som han sa i Cork: "There are easier and better ways to make money". I staden ser han på denne satsinga som ei stadfesting av at peak oil er her.
Chris Skrebowski har også lita tru på noko vesentleg oppskalering av produksjonen frå oljesand. Dette pga. at ressursen ikkje er homogen: Dei beste områda inneheld 14% bitumen, men ein må ganske raskt over på område som berre inneheld 8%.


Kva blir nettoenergien frå dette? (også sett på bakgrunn av minkande naturgassreservar...)


Kvifor er så StatoilHydro i Athabasca?


Jeff Rubin er økonom i den canadiske banken CIBC og var også på ASPO6 i Cork. Eit av hans hovudpoeng var at oljesanden er eit av dei ytterst få områda som no er tilgjengelege for investeringar frå internasjonale oljeselskap. "Beggars can't be choosers"...


Hans andre hovudbodskap var sterkt fallande oljeeksport i tida som kjem. Sjå korleis han set ein støkk i programleiarane på CNBC her.

25. okt. 2007

"Oljeprismysteriet"

Tida går for fort og hjartet er for veikt til at ein bør å hisse seg opp over "mainstream media" si dekking av ressurs- og miljøspørsmål. Men det kan vere bra for helsa å få kome med nokre hjartesukk frå tid til anna...



På "Dagens Næringsliv" sine energisider har dei i lengre tid hatt ein fast "faktaboks" om "oljeprismysteriet":






Som du ser er artikkelen såpass gammal at "prisene presses mot 80 dollar fatet".



Dei "fundamentale drivarane" er akkurat dei same som då prisen starta å legge på seg frå 25 til 30 dollar: Lagersituasjonen i USA, "præriebrannar" ulike stadar i verda etc. etc.



Vår gamle ven Nordeng ventar no at prisen kan passere 100 dollar, mest på grunn av "fundamentale forhold" som tyrkisk/kurdisk uro...



Spesialrådgjevar Tor Kartevold i Statoil hevdar at forbruket vårt "normalt" no skulle ligge 2 mb/d høgare dersom prisen hadde vore 30 dollar, men at vi på grunn av høge prisar haustar ein miljøgevinst...


Kvifor er prisen så høg? Kan det kanskje vere fordi dei 2 millionar fata som vi "normalt" skulle brukt rett og slett ikkje finst?



Det meiner i alle fall The Energy Watchgroup i sin siste rapport. Her referert i "The Guardian".



Så her blir det meir miljøgevinst å hauste.



Men med bismak.




22. okt. 2007

Renessanse for atomkraft, -realisme eller utopi?

Etter kvart som forståinga for olje og gass som avgrensa ressursar aukar (90$/fatet hjelper…), blir atomkraft lansert som det som skal bringe oss ut av knipa. Spalting av uran frigjer store mengder energi, i storleiksorden 90 terajoule/kg. Dette er meir enn 2 millionar gonger så mykje som du frigjer ved brenning av 1 kg olje. Atomkrafta blir også av nokre sett på som løysinga på den globale oppvarminga. Det blir vidare hevda at to av dei viktigaste ankepunkta mot atomkraft, tryggleiken ved verka og lagringsproblematikken, no er løyste. Det som då skulle skilje oss frå ei løysing på energiproblema i verda, er å kome over (den irrasjonelle) frykta for atomkraft. Som det vert sagt: Det er skilnad på atombomber og sivil kjenekraft...

Også i Norge ser det ut til at satsing på atomkraft er i ferd med å få vind i segla. "Dagens Næringsliv" hadde 20.oktober eit større oppslag om (den lyse) framtida for denne energikjelda. Rett nok var det her for det meste snakk om thorium-kraftverk.

Men konvensjonell kjernekraft er altså avhengig av ein ikkje-fornybar ressurs: Uran.

Dei som ser på kjernekraft som løysinga, har framstilt uranreservane som rikelege i overskodeleg framtid. Jordskorpa inneheld store mengder uran, og skulle det minke her kan ein vende seg mot verdshava: Saltvatn inneheld uran i store mengder, sjølv om konsentrasjonen ikkje er så mykje å skryte av.

Er det så verkeleg ingen problem med uranforsyninga?

Frå fleire hald har det den siste tida blit stilt spørsmål om i kva grad uranutvinninga kan auke. Denne figuren frå nettstaden ”The Daily Reckoning” viser korleis etterspurnad og utvinning av uran kan utvikle seg:



Ein ser utifrå denne figuren at det allereie i 2014 vil bli eit solid underskot dersom Russland ikkje held fram med eksport av ”Highly Enriched Uranium”, det vil seie uran frå kjernefysiske våpen. Russland har avtale med USA(!) om eksport av 30 tonn HEU årleg fram til 2013, dette er nok til å dekke 50% av USA sitt forbruk. Sett på bakgrunn av den seinaste energi- og geopolitiske utviklinga i verda, er det liten grunn til å tru at Russland vil fornye denne avtalen.

John Busby har skrive ein artikkel om problema med uranforsyninga i verda. Artikkelen ”Atomkraft, -mye fra lite” er omsett til norsk og du finn han på energikrise.no. Den inneheld ein del faktaopplysningar om atomkraft som det er greitt for alle å kjenne til. Artikkelen konkluderer som figuren ovanfor med at utvinninga ikkje vil kunne halde tritt med etterspurnaden.

Nokre av hovudpoenga i artikkelen er:

  • Uranressursane i verda er samla i få land
  • Forbruket av uran i 2006 var ca. 65 000 tonn
  • Berre 40 000 tonn kjem frå primærproduksjon (gruvedrift)
  • USA får halvparten av uranet dei treng frå Russland (demonterte atomvåpen)
  • Primærutvinninga av uran går ned i dei fleste eksportland
  • Konsentrasjonen av uran i mykje av malmen som blir rekna som reservar er så låg at det er tvilsomt at han kan nyttast med netto energiutbyte
  • På bakgrunn av dette vil ekspansjon av kjernekraft vere umogeleg



Den tyske ”Energy Watch Group” har gjeve ut ein rapport om uranreservane i verda. Konklusjonen er den same: Der finst ikkje nok uranressursar for vidare utbygging av atomkraft:



På ASPO-konferansen i Cork, heldt Michael Dittmar frå CERN (det europeiske granskingsinstituttet for elementærpartikkelfysikk,kjernefysikk og kjernekjemi) eit innlegg. Han meinte at hovudspørsmålet for kjenekraftindustrien i dei neste åra vil bli om vi vil klare å utvinne nok uran. Problemet har vorte akutt sidan overfløyminga av den nye gruva Cigar Lake i Canada. Konklusjonen hans er at 5-10% av generatorkapasiteten vil måtte stengast ned i løpet av kort tid på grunn av drivstoffmangel dersom det ikkje skjer ein ”guddomeleg intervensjon”. Denne intervensjonen skulle då vere ei storstilt demontering av kjernevåpen.

Frankrike blir av mange sett på som ei suksesshistorie når det gjeld kjernekraft. Men i følgje avisa "Die Welt" har også den statlege storaktøren Areva aukande problem med å skaffe seg uran.

Nok ein gong verkar det utruleg nok som om dei som vil redde verda og dei som satsar milliardar ikkje har sett godt nok på det heilt grunnleggande:

Har vi energikjelder til å realisere våre storstilte planar?


15. okt. 2007

Problemet er løysingane, -løysingane er problemet



I forelesninga ”Aritmetikk, folketal og energi” siterer Albert Bartlett den amerikanske mediepioneren Eric Sevareid (av norsk avstamming) som uttalte: ”Den viktigaste årsaka til problem er løysingar”. I forelesninga nyttar Bartlett Aswan-dammen som døme. Denne har medført ei rekkje uforutsette problem for Egypt som erosjon, svikt i fiskeri og sjukdom, problem som på lang sikt kan føre landet inn større problem enn dei dammen var meint å løyse.


Det har den siste tida vore mykje omtale av agrodrivstoff i media. Det ser ut til å breie seg ei oppfatning av at agrodrivstoff ikkje var nokon god ide. I NRK-programmet ”URIX” sist veke medgav Pål Prestrud (direktør, CICERO)at agrodrivstoff hadde ein heilt marginal innverknad på klimagassutsleppa i verda. At det ikkje er noko løysing på energiproblema veit vi frå før.


Det har i det siste kome (minst) to vitskaplege rapportar om biodrivstoff og klimagassutslepp. Bak rapporten ”N2O release from agro-biofuel production negates global warming reduction by replacing fossile fuels” står m.a. Paul J Crutzen, nobelprisvinnar i kjemi. Her blir det slått fast at produksjon av biodiesel frå rapsolje i Europa berre på grunn av lystgassutlepp (N2O) vil ha 70 prosent større klimagasseffekt enn bruk av vanleg diesel. I rapporten er altså ikkje bruk av fossile brensler i framstillinga av biodrivstoffet teke med.

Den sveitsiske rapporten ”A Life Cycle Asessment of Energy Products: Enviromental Impact Asessment of Biofuels” tek som namnet seier for seg dei totale miljøverknadene av biobrennstoff. Som denne figuren syner, kjem ikkje industrielt agrodrivstoff særleg godt ut:


For forklaring på figuren og større versjon gå til linken ovanfor


Så er det altså ”2.generasjon biodrivstoff” som skal gjere susen. Dette er er først og fremst etanol frå trevirke (cellulose). Ted Patzek har i ”How Can We Outlive Our Way of Life” kome med ein del opplysningar om forsøka som no foregår med framstilling av etanol frå cellulose. ”Satsen” som ein framstiller frå cellulose inneheld berre 3-4 prosent etanol, medan satsen frå mais kan innehalde så mykje som 15 prosent. Du vil difor trenge ca. 2,5 gongar så mykje energi for å destillere den svakaste satsen til rein sprit. Ingen av forsøksprosjekta med framstilling kan så langt vise til resultat. Å satse på at dette skal bli ei løysing i framtida er difor i følgje Patzek rein spekulasjon.

Eit samandrag av rapporten finn du på ”The Oil Drum”.

Ein kan samanfatte slik:

Ulemper ved agro/biodrivstoff (sjølvsagt i ulik grad etter kjelde):
  • Tvilsamt energiutbyte

  • Minkande matvareproduksjon

  • Aukande matvareprisar

  • Auka drivhusgassutslepp

  • Utarming av jordsmonn

  • Utarming av vassressursar

  • Avskoging

  • Tap av artsmangfald

  • Auka smogproblem i byar


Fordeler:


  • "Feelgood-oppleving" for villfarne miljømedvitne bilistar


Slik er det altså. Trass i aukande vitskaplege prov held politikarar og ”miljørørsle” fast på at vi kan halde fram vårt kjærleiksforhold til forbrenningsmotoren. Etter kvart som alternativa til fossile brensler syner seg å ikkje vere gangbare, blir det stadig peika på noko nytt der framme i horisonten ein stad.. Det finst heldigvis nokre unntak.

Albert Bartlett siterte på slutten av sitt foredrag kjernen i H.L. Mencken sin filosofi:

”Det er i menneska sin natur å forkaste det som er sant, men ubehageleg. Og omfamne det som er feil, men som gjev trøyst”.

Og for den som har sett denne forelesninga står det klinkande klårt: Det finst ikkje noko løysing på energi- og miljøproblema før ein har teke eit oppgjer med vekst-paradigmet.