29. aug. 2006

NORGE, ENERGI OG ELEKTRISITET

Figuren ovenfor viser spesifikt årlig energi forbruk etter kilde i tonn oljeekvivalenter (TOE) pr innbygger for noen land for 2005.

1 TOE tilsvarer omtrent 12 000 kWh.

Norge er nå et av de landene i verden med det høyeste spesifikke energiforbruket. Omtrent 70 % av energiforbruket i Norge kommer fra elektrisitet produsert i hovedsak fra vannkraft. Det spesifikke energiforbruket i Norge er nesten 25 % høyere enn i USA og nær det doble av våre naboland.

Utsiktene her på berget til forsyningsvansker for elektrisitet kommende fyringssesong med potensielt dramatiske prisøkninger har gitt næring til en debatt om markedets evne til å produsere tilstrekkelig rimelig energi hos energieksportøren Norge.

Opplever vi her en ny vri av ”Paradoxes of plenty”?

En slik debatt er velkommen, for det er på tide å se litt på nordmenns energivaner der debattene preges mye av svake perspektiver og manglende synliggjøring av harde fakta.

Politikerne har overlatt til markedet å løse energiforsyningen, samtidig med at de samme legger sterke føringer for utbygging av ny produksjonskapasitet, ref blant annet utslippskrav til CO2.

La det være klart at prisøkninger selvsagt er trist for de i samfunnet som minst evner å takle disse.

Få land har så til de grader basert oppvarming med bruk av elektrisitet. Dette var naturlig da Norge bygde opp sin energimix basert i hovedsak på å utnytte gravitasjonen og høsting av potensialet i de store vannmengdene fuktige luftmasser, drevet av gunstige havstrømmer, la igjen i vårt langstrakte land.

Noen deltakere i debatten om strømprisene peker på at dette er et særnorsk fenomen, noe som isolert sett er riktig, men det burde i samme åndedrag også pekes på at årsakene for dette ligger i den unike norske energimixen.

Figuren ovenfor viser det spesifikke elektrisitetsforbruket for noen land i 2005. Norge har sannsynligvis verdens høyeste spesifikke elektrisitetsforbruk, noe som har bakgrunn i historiske og naturlige forhold. Norge er periodevis nettoimportør av elektrisitet.

Det er ikke noe særnorsk i at energidebatten handler om å prioritere innenlandsk forsyning fremfor eksport. Her kan vises til Indonesia som på grunn av fallende gassutvinning nylig informerte noen av sine kunder om at LNG eksporten ville reduseres for å prioritere eget innenlandsk konsum. Skulle noe så langt kunne karakteriseres som særnorsk i energidebatten, så må det vel være at folk ikke har gått ut i gatene (…enda) for å markere sin misnøye, slik folk i andre land har gjort for å uttrykke seg om økte energipriser (primært olje).

Nordmenn flest er så langt blitt forskånet fra slike reportasjer av norske media, som heller prioriterer å spandere spaltemetere på den eksakte lokasjonen av navlen hos en fotballspiller … eller tilsvarende.

Debattene om å sikre egen forsyning av viktige ressurser vil intensiveres i den nære fremtid, ettersom kapasitetsgrensene nås og, for noen ressurser som olje og naturgass, utvinningskapasiteten starter å falle.

FORUTSIGBARHET

Jeg tror de fleste ønsker en høy grad av forutsigbarhet, og det er klart at økte energipriser (strøm, bensin) reduserer denne (forutsigbarheten) og skaper usikkerheter som ventileres i form av misnøye og frustrasjon i tekstmeldinger til det offentlige rom.

Dere ser det er mulig å høste fra misnøye.

Det som kommer lite til syne i denne debatten er at de økte energiprisene også vil vises igjen i andre produkter og tjenester og skape inflatorisk press som igjen vil drive rentene oppover. Totaleffekten fra de økte energiprisene vil over tid påvirke den disponible inntekten til folk flest.

Det er også interessant å registrere hvordan utsiktene til høyere strømpriser også baner vei for viljen til å diskutere andre produksjonsformer der siste tilvekst nå, for strømproduksjon, er kull fra Svalbard.

Hvilken strømpris vil gjøre kjernekraft allment akseptert?

NIMBY (Not In My Back Yard) faktoren for kjernekraft aner jeg kan være gjenstand for revisjon mot strømprisen, eller effekten fra markedsliberalismen om noen vil.

MARKEDSLIBERALISME

Strøm omsettes nå i et marked der i prinsippet etterspørselen etter den siste marginale kilowatt-timen setter prisen for all strømmen. Dette er de samme mekanismene som setter prisen i oljemarkedet, som energinasjonen Norge nå høster fra. Dette viser hvordan markedsmekanismene virker, og vil ikke alltid slå ut i forbrukerens favør.

Det ville selvsagt være hyggelig om vi hele tiden kunne få (minst) både i pose og sekk i energinasjonen Norge. Vel, det er ikke denne virkeligheten vi nå befinner oss i, og vil i enda mindre grad i fremtiden.

Jeg observert med noe undring atferden til enkelte under den forrige strømkrisen i Norge, da enkelte var villige til å ta i bruk løsninger som medførte en energikostnad som var 3 - 4 ganger høyere enn den daværende høye strømprisen.

Denne sommeren brukte jeg blant annet til å hjelpe min far, som bor på det indre Østland med normalt strenge vintrer, med å få inn under tak bjørkeved som hadde stått til tørk siden våren. Veden var så tørr at det lød som rifleskudd når vedskier ble slått sammen.

Under en pause, satte vi oss til å regne på hva kWh pris denne veden ville gi (kappet og tilkjørt) og endte opp med ca 0,20 NOK/kWh, mens fyringsolje da lå på omtrent 0,90 NOK/kWh. Strømprisen kjenner dere.

Noe sier meg at mange vil gjenoppdage ved som en god kilde til oppvarming. Ved høstet og bearbeidet på gamle måten varmer som kjent flere ganger, og er enda uten markedsliberalistiske bivirkninger, men de fleste vil nok i en overgangsfase kunne erfare en lavere komfortfaktor med ved.

HVA SOM ER FRAVÆRENDE I DEBATTEN?

Jeg er av den oppfatning at fremtiden vil innebære mindre tilgjengelighet til energi, dette vil i første omgang vise seg gjennom fallende olje og naturgassutvinning, og det er det berømte prissignalet som vil innvarsle dette.

Jeg tror vi allerede er langt på overtid for en god og realistisk debatt om hva som er et bærekraftig samfunn.

Det populistiske begrepet ”bærekraftig vekst”, tar ikke inn over seg eksponentialfunksjonens krav til ikke fornybare ressurser for å kunne la seg realisere.

Debatten i Norge og andre land fokuserer på å øke energiproduksjonen (for all del jeg er ingen prinsipiell motstander av økt energiproduksjon eller vekst), men jeg mener å ha observert at vi er tett ved å nå topp-punktet for global energiproduksjon og etter dette vil spillereglene endres, og denne gangen vil naturen diktere premissene.

Eller vil de markedsliberalistiske mekanismene ”trumfe” og sikre oss nok og rimelig energi?

KILDER:

[1] BP STATISTICAL REVIEW, JUNE 2006
[2] CIA WORLD FACT BOOK

4 kommentarer:

Mriswith sa...

Det er alltid merkeleg å sjå kor høgt vannkraft blir vekta som energikjelde når ein bruker konversjonsfaktoren frå "BP Statistical Review". Eg antar det berre viser kor høgverdig elektrisk kraft er.

Skulle likt å sjå reknestykket ditt for utvinning av ved. Min eigen familie (eg og far min) tar ut ved frå skogen på småbruket vårt. Kvart år blir det omlag 20 mål for salg i tillegg til det vi bruker sjølv. Det kjem sjølvsagt inn ein del pengar, men det er ikkje akkurat snakk om timelønn til meg og faren min. Skulle vi fått til dét, måtte vi innført ein større grad av mekanisering. Dette ville krevje eit større volum på produksjonen, som forutsetter ein større geografisk marknad, som medfører større distribusjonskostnader.
Generelt vil eg sei at vedproduksjon er avhengig av ein av våre mest energiintensive innsatsfaktorar: Menneskeleg arbeidskraft.

Energimann sa...

Vannkraft gir elektrisitet, som er høyverdig energi.

Bilmotoren utnytter i snitt 15 - 20 % av energien i bensin/diesel. 1 liter bensin brukt til oppvarming ville gitt 10 - 12 kWh, brukt i bilmotoren ca. 2 kWh til fremdrift, resten hovedsakelig som varme til omgivelsene. Det er denne slags effekter konverteringsfaktorene til BP prøver å fange opp og de er gjennomsnittsverdier.

Kull brukt til elektrisitetsproduksjon vil kun utnytte ca 40 % av energien i kullet.
Et moderne gassfyrt kraftverk vil kunne omdanne inntil 60 % av energien i naturgassen til elektrisitet.

Regnestykket mitt for ved; 1 favn (2,4 kubikkmeter) tilsvarer 1,6 kubikkmeter fastved.
1 kubikkmeter fastved bjørk gir 2 600 - 2 700 kWh, med andre ord skulle en favn bjørk gi 4 200 - 4 300 kWh.

Prisen levert (min far) ferdig kappet og tilkjørt var 480 NOK/favn, noe som skulle gi 0,12 NOK/kWh.

Har du kommentarer til ved oppsettet mitt hører jeg gjerne fra deg.

Jeg er oppmerksom på at bensinstasjonene, blant annet, selger sekker a 60 liter til rundt 70 kroner. Dette vil gi en pris for ved på rundt 0,70 NOK/kWh, noe som kan få strøm til enda å fortone seg som billig.

Manuell vedproduksjon er uten tvil hardt kroppsarbeide, men sett i lys av at en gjennomsnittlig kroppsarbeider over tid yter 50 - 80 Watt (0,05 - 0,08 kW) så er det vanskelig å se at det er energiintensivt.

Avhengig av produktiviteten tror jeg vedhøsting har en høy EROEI (Energy Returned On Energy Invested). Ved gir primært varme og er best anvendt til oppvarming.

Det er selvfølgelig mulig å produsere elektrisitet fra ved, men dette ville være en dårlig utnyttelse av veden.

Mriswith sa...

Når eg hevda at menneskeleg arbeidskraft er energiintensiv, meinte eg ikkje i seg sjølv. Det eg meinte var at slik det er i dag, bruker eit menneske enorme mengder energi berre på å ha det komfortabelt. Alt frå bensinen i bilane våre til bilane i seg sjølv, for ikkje å gløyme mat frå fjerne verdsdelar osv. osv.
Poenget mitt er at mesteparten av energien i samfunnet i dag blir brukt av menneske for å ha det komfortabelt. T.d.: når eg hjelper faren min med vedhogsten (i jula og påsken), blir eg flydd inn.
Det er kanskje feil å sjå det på denne måten. Viss ein reknar menneskeleg energiforbruk som antall kaloriar i maten, blir det utvilsomt effektivt. Men eg vil allikevel spør kor mykje energi det vart brukt for å framstilla maten.

Min kommentar til reknestykket ditt er at det er viktig å ta med ein kostnad for maskiner som vart brukt under framstillinga av ved. For min eigen del, kan eg berre sei at bensin til motorsag, diesel til traktor og straum til elektrisk sag berre utgjer ein liten del av kostnadene ved vedproduksjon. Dette kan tyde på at vedproduksjon med ein viss grad av mekanisering vil bli meir lønnsomt med høgare energiprisar.
Det må også takast hensyn til kapital- og driftskostnadene ved vedovn og pipe, det er her alternativ oppvarming har hatt vanskeleg for å kunne konkurrere med elektrisk oppvarming.

Til slutt ein historie om manuell vedproduksjon:
Bestefaren min hadde under andre verdenskrig, ein jobb for den tyske okkupasjonsmakta. Om morgonen ville han hoppa på sykkelen og sykla ca. 15 km til eit område med mykje fjellbjørk. Der skulle han for hånd saga ned, kvista, kappa, kløyva og lø opp: Eitt mål ved per dag. Det må seiast at bestefaren min var glad i skrøner, men eg trur på denne historien.
Skulle vore artig å sjå kor mykje eg kunne klart med moderne hjelpemiddel...

Jens Kr. Kirkebø sa...

Hvorfor skal det være dårlig utnyttelse av veden å lage strøm av den ?

Om vi fyrer med ved i et biokraftvarmeverk får vi kanskje ut 35% som strøm. Disse 35% kan brukes til å drive varmepumper med en årsvirkningsgrad på 3.5. Da har vi 122.5% virkningsgrad. De resterende 65% av energien fra veden kan distribueres i fjernvarmenett. Si at vi får ut 70% av resterene energi på denne måten, det blir 45.5% virkningsgrad. 45.5+122.5 = 168% virkningsgrad eller omntrent det dobbelte av det vi får ved å brenne veden direkte i en ny vedovn hjemme. En ganske betraktelig forbedring.

Legg inn en kommentar